Andersen flytter

av MannAndersen in juli 1, 2010
Kategorier 1

Andersen juger mye. Helt siden tenkehatten og supermanndrakten, kriselageret i sovesofaen og syvendeklassestilen om HokaHeola. Åtti prosent sannhet og tjue prosent løgn. Veldig ofte holder det. Noen ganger er det motsatt.

Jeg lyver om alt. Ikke av tvang, men fordi jeg vil. Det koster meg ingen ting. Tvert imot, jeg har stor glede av det. Jeg dyrker løgnen. Den setter meg fri. Jeg lyver kvinner i seng – lyver meg fra dem. Jeg lyver om penger, unndrar sannhet. Lyver om hva jeg skal, hvor jeg har vært, det gir meg et kick. Jeg har troverdighet og tillit og misbruker dn glatt. Jeg er en deilig løgner. Du merker det ikke. Om de mest basale ting. Har jeg spist to poteter til middag, og du spør, svarer jeg tre. Spør du om jeg har det fint så lyver jeg om det.

Alt dette er løgn.

Andersen skriver til sjelen din skjelver.

Nå flytter jeg.

Det finnes virkelig -ingentingsomkvinner-. Bortsett fra noe småtteri i tillegg. Noen Litterære vesentligheter og kollapser. Disse samler jeg på:

www.peandersen.wordpress.com

 

Andersen

(på flyttefot med 46 i sko, bagen full av fantastiske tekster og falske penger)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Damen & drinkene

av MannAndersen in mai 28, 2010
Kategorier 1

I - Middag på Sosialen

I en irrgang av uro

kjenner jeg henne igjen

Et sted i hennes flakkende flyktighet

mellom sigaretter og rød vin

bukker jeg til henne

som var hun en bekjent,

hilser henne

som en nær venn

jeg mente var gått bort

 

Senere

i Brandyens brune fortielse

ser hun en annen vei

gir meg ubevisst hånden

som et svar

på noe som ikke er sagt

II – Fotografi

Uinteressert i hva som skjer i morgen

om to timer eller èn

om hun noen gang kommer tilbake

akkurat som dette

Fortsatt flyktig

som skyene

med en Cuba Libre i hånden

på toppen av de spanske trappene

i passiar med Gud

om hvordan han skapte denne dagen

kun for henne

klikket fra en lighter

øynene glitrer hemmeligheter

og det lange håret

rastrerer maivinden

 

III – Pultaøren (dialog)

Jeg vil pule deg

Bare hvis du er slem

Hun drakk Torres

Ta meg litt da, sa hun så

Bare hvis du er snill

Hah!

Hun tente en sigarett, la bena i kors

Deilig, ikke sant?

Blåste mot stjernene med stramme lepper

Det blir visst oss i natt

Hun kikket strategisk

Ja, jeg ser det.

Tente en ny

 

IV – Smalere gater

De røde valmuene ved togskinnene

hadde ført oss

helt til et rundt bord

av marmor og mahogny

Innerst, ved siden av et lukket piano

i Villa Della Pace

Hun drakk sin Brandy espresso

streifet leppene mot min kinn

lukket øynene og hvisket

kanskje skal vi aldri hit igjen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Honningfitte

av MannAndersen in mai 28, 2010
Kategorier 1

Hun bøyer seg frem og presser seg mot kanten av kontorstolen. Det pulserer, verker. Så lenge før han berørte henne akkurat der. Underlivet brenner fortsatt. Overalt ellers. Overalt, men ikke der. Med bind for øynene og håndleddene festet til sengen. Hendene hans på ansiktet, halsen, brystene, lårene. Utenpå trusen. Strøk og strøk.

-Spre bena. Sånn ja. Enda mer. Vis meg.

Hun gjorde.

Han Sugde brystene. Skjøv lårene enda mer fra hverandre. Slikket innsiden av dem. Ja. Mer. Endelig. Trakk trusen til side. Hun hevet baken. Ta meg. Knull meg.

Noe klebrig. Kjølig. Smurt på. Helt opp. Helt ned.

-Spre bena mer.

Hun gjorde.

Fingeren hans i munnen. Tungen hennes rundt den. Søtt.

-Hva har du nå?

Hun hvisker.

-Honningfitte.

Kåtheten fra ordet skyller en bølge gjennom henne. Hun drypper.

-Hørte ikke.
-Honningfitte.
-Hva vil du jeg skal gjøre?
-Slikke meg.
-Slikke hva?

-Slikk honningfitta mi. Den renner. Slikk meg nå. Tungen i meg.

Han gjorde. Og lot henne ligge.

Hun bøyer seg fremover og presser seg mot kanten av kontorstolen. Kjenner det dunker, det verker.

Knull meg. Slikk meg. Smak honning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Synlig mørke

av MannAndersen in mai 28, 2010
Kategorier 1

Hun var ikke engang sikker på om han hadde vært på trikken. Når hun tenkte på det i ettertid ble hun alltid usikker. En hånd hadde grepet om stangen like ovenfor hennes i det trikken rykket, lyset over dørene skiftet fra rødt til grønt og de åpnet seg. Hun hadde følt blikk. Jo, han måtte ha vært der.

 

-Vi skal visst samme vei, hadde han sagt idet foten hennes møtte fortauskanten.

 

-Jeg er Måneskinnet. Løgnen all sannhet strander på. Så hadde han gitt henne hånden. Varm, fast, tørr hånd samtidig som han bukket.

 

-Kjenner jeg deg? Spurte hun.

 

-Jeg er Djevelen. Ikke den onde, slik de fleste tror. Gud er min bror. Jeg er motsatsen til alt. Min bror hadde onde hensikter, han skapte kroppen, materien. Det innestengende bur som forderves sekund for sekund, evig tikkende mot forråtnelse. Jeg derimot, er fri. Jeg er det evige. Fantasien din, drømmene, alt du begjærer. Jeg er fristelsen. Jeg eksisterer ikke. De som sier de har pleiet omgang med meg tar feil. De pleier kun omgang med sin egen fantasi.

 

Hun følte noe uhyggelig og truende i situasjonen. Nei, ikke truende, noe annet, kanskje noe mer. Vårkvelden var varm.

 

-Du trenger ikke frykte meg, sa han. Jeg kan ikke gjøre deg noe vondt, ikke ønsker jeg det heller. Hvordan har det seg at du tror jeg er mann? Vi engler er uten kjønn.

 

Hun ble usikker, rakk ikke svare.

 

-Misbruk og fornedrelse finnes hos dyrene og menneskene – ikke hos meg – selv om jeg registrerer med interesse at selv ofrene finner en viss glede i det. Jeg hverken kan eller vil skade deg. Jeg er alt som ikke er sant, derved er jeg alt. Den ene gangen i livet du er så maktesløs at du ønsker å gjøre ende på det, er det likevel noe som holder deg igjen, en uformelig tanke, en tro. Når du i glimt fornemmer den ytterste skrekk, duver det fortsatt en fryd i skyggen.

 

Hun stopper opp til ekkoet av støvletten mot brosteinen. Snur seg mot han. Han har mørk grå frakk. Kappe er det kanskje. Sort. Har han hatt? Månen skinner mot murveggen.

 

-Der har jeg allerede vært. En gang. Jeg forstår det ikke lenger. Dette har jeg aldri fortalt til noen før.

 

Han nikker.

 

-Jeg var der. Det var meg som holdt deg igjen. Samme som når dine tanker går tilbake til det ene sekund, da du ville intet annet, da du begjærte alt. Da du hadde han du fortsatt ønsker. Det ene sekund som du har tatt med og skyver foran. Den flyktige skikkelse du skimter i dypet av dine drømmer, som du vet kan skjenke deg evig lykke, men som du ikke klarer gripe. Det er også meg. Forstår du nå hvem jeg er. Jeg er musikken som alltid forblir uspilt. Jeg bærer i meg minnene om alt som ikke ble til.

 

De var begynt å gå igjen. Han sto i skyggen av gatelyset på hjørnet, ved krysset. Hun trakk kåpen tettere om magen.

 

-Hva vil du meg? Dine ord er så merkelige. Se, nå snakker jeg slik selv. Så gamle. Hva vil du meg?

 

Hun så mot lyset. Deretter mot husnummeret. Veggen fikk et mørkere grønnlig skjær.

 

-Jeg vil friste deg med alt som ikke finnes. Din sjel lever fordi den fristes ustanselig.

 

En evigtung tristhet ség innover henne. Hun følte han strakk en hånd ut mot henne og ba henne om noe.

 

-Vet du, sa hun og snudde seg mot ham. Jeg synes egentlig synd på deg. Det rommer en uendelig ensomhet det du sier. Men det var ingen der. Bare nedløpet fra taket og risten i gaten. Ingenting mer. Det var alt.

 

Senere var alt så dunkelt fra den kvelden. Hun husket trikken og trappeoppgangen hjem. Det andre ble hun stadig mer usikker på. Hun dagdrømte mye de månedene, før han ble født.

 

Mange år senere, gutten hennes har blitt stor nå.  Selvfølgelig har hun glemt det hele, inntil nå.

 

-Vet du mamma.

 

Han sitter på den faste plassen ved kjøkkenbordet. Han har allerede begynt å drikke kaffe. Dette geniet av et barn.

 

-Jeg har lest at fostre kan ta med seg morens minner. Fra før de blir født. Jeg har en drøm jeg har drømt så lenge jeg kan huske. Den kommer alltid tilbake. At du danser med en rødkledd mann på trikken og at jeg er der. Han hvisker deg at han er måneskinnet, mørkets lys og stryker deg over magen. Du er ikke redd.

 

En iling i nakken. Hun var ikke engang sikker på om han var der da trikken stoppet. Hun husket rykket. Hun var ikke sikker i det hele tatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å rømme

av MannAndersen in mai 26, 2010
Kategorier 1

Sitter alene på Mono. Med plaster på brystet og rødvin i glasset sniker en gammel kjenning seg på. Hun kurerte hodepinen med en panodil, en gulblank seloljekapsel, en multivitamin og et supermannplaster sentrert på brystkassen. La seg tilbake i sengen og ba meg elske henne en gang til. Supermannplasteret virket.  Jeg kjenner den som en lukt nedover de gulpussede veggene, nei en smak, smaken jeg får når jeg splintrer fyrstikker med tennene. Spisse fliser av Nitedals presset ned i tannkjøttet under jekselen. Den smaken. Belegg, blod og noe emment. Følelsen av å måtte rømme. Det er den som sniker seg på. Flyktelukten. Rømmesmaken. Til noe, ikke rømme fra. Rømme. Å drømme. En tilstand å dikte i. Smaken og følelsen napper i ganen og tinningen. Noen røyker tynne, italienske sigarer ved siden av. Noe nærmer seg.

Mitt første, grandiose prosjekt fant sted i syttiåtte. Da var jeg ni. Aner at det også må ha vært tidligere episoder, men de var i tilfelle bare for små forskjelv å regne i forhold til masterplanen. Detaljert og omfattende. Av tilfeldige grunner hadde jeg lest Papillon. Boken var feillagt i en kasse med bøker fra onkel Willy som allerede da var i ferd med å drikke seg i hjel. Mødrene og fedrene på byggefeltet, spesielt mødrene drømte om Mallorca på den tiden, om Syden. De satt ved respatexbordet, drakk kaffe, spiste klippekrans og drømte om Syden. Vi fikk mariekjeks. Syden var en øy i Middelhavet. Onkel Willy dro aldri til Syden, han forlenget stadig oppholdet på Las Verandas med medisinflaskene sine og ga bort en brungrå pappeske med bøker til meg. Blant GGG-bøkene lå denne ene fra et annet sted med brun perm uten illustrasjon. Gullskrift på ryggen. Jeg slukte og forsto at boken var skrevet for meg. Mitt livsprosjekt som niåring var å rømme meg fri. Det har i grunn endret seg lite siden.

Etter siste siden i boken lå jeg på sovesofaen og grublet i dagevis. I supermanndrakt med rød kreppduk, strømpebukser og selvtegnet emblem pålimt pologenseren med skolelim. Man var raskere i strømpebukser. Ikke bare skulle jeg rømme, verden skulle reddes, kvinner skulle erobres, sannheter skulle fortelles. Var systematisk. Først finansieringen av reisen til Peru etter flukten. En hvit og blå skaibag full av sedler gjemt inni materiallageret til faren min. Frimerker har vannmerke, sedler også, ikke monopolpenger. Monopolpenger funket. Måtte ha mer enn i esken. Enklest med tusen. De vekslet sikkert ikke de blå femtusenlappene i Peru. Lurt å være smart. Målte av og rutet opp på hvite ark. Hvis jeg bare klarte å lage sirkelen med den samme ovale formen og tallene like som på monopolsedlene var jeg i havn. Bokstavelig talt. Tar tid å tegne, klippe og fylle opp en treningsbag av skai med sedler, så andre uken jobbet jeg parallelt. Graving av gang og pengetrykking. Nede i sovesofaen på rommet dyttet jeg dyna til side. Var ikke redd for små rom, ingen kunne holde pusten så lenge som jeg, 2:13. Lå i supermanndrakten og pirket meg gjennom fiberplaten på baksiden av sengebunnen med lommekniven med sag, saks og tannpirker av plast. Tannpirkeren hadde jeg mistet. Støtte mot panelbordene. Kjente den smaken. Noe nærmet seg. Tok den første flisen i munnen. Smakte på alt på den tiden.

Det var totalt uten konflikt å gå ut verandadøren og gjemme bagen i materiallageret for så å returnere til mørket nede i sovesofaen og ganggravingen. Det hang fint sammen. Helt naturlig. Det var gjennom den veggen jeg måtte rømme. Eneste veien ut.

Måtte droppe frukt i kriselageret. Bananer i bunn av en sovesofa holder kortere enn tiden det tar og grave. Sparte på mariekjeksen, det fikk holde. Spenningen i å ikke bli oppdaget. Da jeg kom meg gjennom furupanelet i 12 centimeters høyde og to bords bredde var jeg henrykt og uforsiktig. En grønn dott med rockwool lå livsfarlig som en landmine på det skotskrutede gulvteppet da moren min kom inn for å si natta. Hun hadde tynne brune strømper og strikketøy. Det ene nøstet av Madinussa-garnet falt. Niholdt, tviholdt, knokholdt i Hardyboken. Gifteringen streifet Rockwooldotten da hun bøyde seg og tok opp nøstet. Jeg sparket med bena under dyna og hun smilte, gikk for å strikke og satte døra på gløtt. Avverget. Alfhild dreiv kiosk og garnbutikk. To innganger, men bare ei ekspeditrise. Hun slo seg stort opp på Madinussagarnet, det var nok derfor de fikk Mercedes etter hvert. Alfhild var skjelven og skrukkete, friterte chips og bestilte mer garn. Mammaene sto nærmest i kø for å kjøpe da det kom nye hvite esker med stjerneogstripeflagg og Made-In-Usa under. Beste garnet man kunne få tak i. Kom fra Amerika.

Verden sto stille da jeg brøt gjennom furupanelen på den andre siden av veggen. Fri, fri, fri. Riktignok ikke lange slimete ganger med kloakk og rotter slik jeg drømte om, men jeg var igjennom. Fri.

Det er den smaken jeg har i munnen når vinglasset er tomt. Smaken av å rømme til noe, ikke fra. Den gjør meg mer trist enn noe annet. Alene på Mono. En uro svinger i meg. Jeg er delvis døv på det ene øret og skjelner ikke lydene på steder som dette. Det er alltid bare meg. Vet noe nærmer seg. Burde blitt i sengen hennes. Lukten av henne fortsatt. Vi to. Rømt inn der. Sammen er vi respatex. Burde blitt.

Det ble en ukes husarrest da moren min oppdaget hullet i panelet bak stumtjeneren i gangen. Gjennom veggen fra rommet mitt og ut i vindfanget. Fra Uksodden til Peru. Koste meg i husarresten, leste supermannblader og boken om igjen. Papillon. Sommerfuglen. Jeg skulle snart lære å fly. De hadde ikke oppdaget skaibagen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helt ned

av MannAndersen in mars 23, 2010
Kategorier 1

Jeg forsøker å flytte på grensene i forhold til hva jeg henter frem når jeg skriver. Det ble nok en øl for mye. Det koster å bli fri. De røde sifferne apotekklokka veksler mellom +4 og 01.57 Jeg hører snøsmeltingen i minneparken.

Utenfor Balkan står en gjeng bolere, ler og spiser kebab. Jeg skjærer utenom, tenker jeg må kutte ut de siste to avsnittene i novellen for å stramme opp.

I det jeg passerer, snur en lav, bred fyr seg. Jeg registrerer at han har kort, bleket hår. Det går et støtteskritt og noen sekunder før jeg skjønner at nesen er truffet, fortsetter å gå i sjokk. Hører latteren bak der, det var metall på knokene.

Blodet drypper en sti på fortauet over brua. Jeg hører lyden fra eccoskoene og min egen pust, det føles trygt. Siden blir det uklart. I et glimt ligger jeg på parkeringsplassen på andre siden. Føler ydmykelsen og tenker alt koster så jævlig. Ser at det røde får snøen til å smelte raskere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sjekking

av MannAndersen in mars 23, 2010
Kategorier 1

Hun var gått tilbake til skogens, mens han fortsatt var ute på viddene etter bær.

Aaaaiiiiaaiaiaiai. Ut fra skogen, hengende i en liane kom en tynn, skrikende skikkelse flygende, kun iført en tigermønstret tangatruse. Han slapp, tok en salto og landet fjellstøtt rett foran henne. Fyren hadde stylet sveis, skjevt smil og tomme øyne med god plass bak.

 

-Hey Baby!, sa tarzan-skikkelsen og blunket . Hvis jeg fikk se deg naken, ville jeg dø lykkelig.

-Hvis jeg fikk se deg naken, ville jeg dø av latter, repliserte hun.

Tarzan tok dette som et positivt svar og fortsatt.

-For noen vakre, lange ben du har, når åpnes de? Hun ristet på hodet.

-La meg være i fred. Du ser dum ut, du oppfører deg dumt og du er dum. Ikke prøv.

Fyren tok motstanden som et tegn på lyst, og fortsatte med sine beste replikker.

-Du har 206 ben i kroppen din jente, har du lyst på et til? 

 

Hun fikk elveblest på armene av ren irritasjon. Tarzan fortsatte.

-Øynene dine har samme farge som Porschen min. Sett deg på fanget mitt så skal jeg vise deg et eventyr. Har du vann i knærne baby? Det rykker i ønskekvisten min.

En ny lyd fra skogsholtet.

-Det var da som faen! Fem minutter alene og så prøver de seg på dama mi! Mannen med bar overkropp og fjellräven-bukse langet ut, sugde tak i og løftet blonde-tarzan etter tigerbuksa.
Tarzan dinglet, men fortsatte med sjekkeshowet, følte han hadde kontakt nå.

-Du ser sulten ut baby, sugen på et skikkelig brød? Han ble slengt bort i et tornekratt. Han ga seg.

-Okai folkens, jeg chiller’n! Han grep lianen og slang seg videre, Aaaaiiiiaaiaiaiai.

 

Han så uttrykket i øynene hennes.

-Tror du tente litt på de sjekkereplikkene jeg, sa han og senket stemmen.  
-Hei! Du var jammen en deilig frukt, kan jeg få spidde nektarinen din.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrive

av MannAndersen in mars 17, 2010
Kategorier 1

(Å skrive er en måte å utforske min egen sult. Sult springer ofte ut fra tomhet)

 

Vekk med det gulgrønne

jeg vil forbi det blå

bak det røde

Summen av alle farger

er mørke

Jeg vil dit

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

17. oktober

av MannAndersen in mars 11, 2010
Kategorier 1

Løvet ligger innerst

i et portrom

hvor det ikke har blåst

mens en nøkkel ikke finner låsen

i en dør

som ikke er låst

 

Han snubler i entrèen

dropper og hente glass

åpner flasken og svelger

tanker som tar for mye plass

 

Han pisser, sovner

med skjorte og sokker på

bordplaten har ringer

og cd’en med Cave

bare fortsetter å gå

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flamenco

av MannAndersen in mars 5, 2010
Kategorier 1

God aften venn
jeg ser du kommer atter
Du ville tale litt med meg i kveld
Du ville høre mine fottrinn og min latter
og se om alt gikk meg riktig vel

(J. Bjørneboe – Besøk, v1)

Haken skjelver. Håret satt opp. Hun sitter i den oransje høyryggede stolen, ser tomt på dråpene som renner på utsiden av vinduet. Noen har redd opp sengen og hengt et fotografi i glass og ramme på veggen i det smale rommet. Bildet henger for høyt. Det står en skål med nonstop på bordet i bøk. Hun har det røde sjalet om skuldrene, en mørk rose i håret. Nakken er like stolt. I fanget hviler en sort veske. På linoleumen, ved siden av stolen, står et par røde dansesko i glatt nappa fra Intermezzo. På utsiden av den glatte døren henger et A4-ark med fornavnet hennes på i store bokstaver så hun lettere skal finne tilbake.

Det banker svakt tre ganger på døren. Hun registrerer ikke at han kommer inn, ser bare dråpene som gråter på ruten. Han legger hånden på armen hennes. Huden tynn og blek, tørr og rutete over gråblå blodårer. Hun snur hodet sakte når han berører henne. Den ene av de dråpeformede øredobbene gynger svakt i takt med skjelvingen. Hun legger hånden sin på hans.

-Vi rekker det nok. De begynner aldri uten meg.

-Der ikke dans i dag farmor. Det er julaften. Vi skal bort på oppholdsrommet og spise middag med de andre.

-Julaften, sier hun, snur hodet tilbake mot vinduet.

Timene, dagene og årene har ikke samme rekkefølge lenger. Hun legger hendene i fanget og sier mot ruten:

-Rolf kommer nok snart. Han bare parkerer i garasjen. Vi får vente på Rolf.

-Farfar er ikke her han vet du. Farfar er borte.

-Guttene mine.

-Det blir bare oss to. Det er bare oss. Kom, så går vi, sier han og byr henne armen.

-Det blir fint det, de har sikkert laget ribbe. Du er glad i juleribbe farmor. Vil du ha rullatoren eller holde meg i armen?

-Vi rekker det nok. De begynner aldri uten meg. Henter du skoene mine?

-De står her ved siden av stolen. Er du sikker på at du vil ha på dem da?

- Nei, ikke de, jeg er for gammel for dem nå. Ida skal ha dem. Mokasinene, de står inne på badet.

Noen minutter er hukommelsen tilbake. En kort stund er øynene klarere og hun husker navnene på de andre. Bevegelsene er raskere. Hun går nesten med egen hjelp inn på badet. Finner mokasinene, ser i speilet med det skjærende lyset over. Dytter på håret med hånden og retter på rosen. Trekker sjalet tettere sammen over brystet.

-Nu er jeg klar, sier hun.

De går sakte gjennom korridoren opp til oppholdsrom B. Hun holder ham i armen, går med hevet hake og beveger seg med en dronnings verdighet bortover gangen. Gjør en grasiøs bue med armen og hilser til to av hjelpepleierne som passerer.

-Nå må du kose deg med julemiddagen da Elisabeth, smiler en av dem tilbake.

Han husker en julekveld fra han var liten. Hun hadde danset til salongbordet knakk. Farfaren og faren var oppgitt og til dels rasende, mens hun bare lo, tok av seg skoene og viste ham.

-Se gutten min, se på spikerne. De smelter til slutt sammen.

På den brede hælen og under skotuppen var det slått inn 60 små stifter. 32 bak og 28 foran. Hodene på stiftene var slitte, danset flate og lignet smeltet sølv.

-Guttene mine, hadde hun ledd og gitt mannen og sønnen hver sin klem.

-Hent meg litt vin.

Året etter var de borte begge to. Først faren hans. Han og farfaren hadde vært på tiurjakt. Det var et vådeskudd. Som traff faren i halsen og ansiktet. Farfaren gikk i seks timer. Bar sønnen hjem.

Det var snart tjue år siden. Hun hadde mistet sin sønn, og deretter sin mann. De fant ham sittende i bilen i garasjen på julaften. I hånden holdt han et sammenbrettet ark. ”Du er sterkere enn meg. Jeg klarer det ikke. Din Rolf.”

Hun lar ham stå bak og holde stolen for henne. Setter seg elegant ned med svai i ryggen ved enden av langbordet. Hilser til de få beboerne som er kommet.

-Så fin du var i kveld da, Erik, sier hun og klapper ham forsiktig på slipset.

-Erik var faren min han vet du. Det er bare oss i dag farmor.

- Gutten min, sier hun og stryker hånden hans. Jeg var så stolt av guttene mine.

Stolene rundt julebordet fylles sakte. De kommer gående, trillende med rullatorer og i rullestoler fra rommene sine. Alle hilser på henne før de setter seg ved bordet. De fleste av de gamle er alene, noen har besøk av en sønn eller datter. De sitter skjeve i rullestolene. Pyntet for kvelden selv om det er midt på dagen. Pleierne tenner telysene og går rundt med fat med mat. Noen bruker smekke, andre mer vitale hjelper til med serveringen. Stemningen er hverken trist eller trasig. Lukten av stekt svineribbe fyller institusjonsrommet. Julemat spises sakte med gamle tenner og gebiss til lyden av metall mot porselen. Sønnesønnen og farmoren sitter ved enden av bordet og spiser medisterkaker og surkål. Hun er den eneste som får vin i glasset. Han føler stolthet ved å sitte ved hennes side.

-Ida skal ha dem, sier hun og legger bestikket på en serviett.

-Jeg skal ikke danse mer. Det er ikke musikk for meg lenger nå.

- Det kommer hun til å bli glad for. Hun kommer til å glede seg til de passer.

-Hun fyller dem allerede. Hun er som meg.

En rødmusset kar med bukseseler snakker med en av pleierne, snur seg, bøyer seg mot henne og blunker.

-Ikke sant Elisabeth. Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

Hun reiser seg brått. Øynene blir sorte som kull.

-Nei. Det gjør det ikke, sier hun med hard stemme ut i luften.

-Det gjør deg svakere.

Hun synker ned igjen på stolen. Skjelvingen øker og stemmen spakner.

-Det gjør deg svakere.

Han stryker farmoren over ryggen og nikker forståelsesfullt til mannen med bukseselene.

-Rolf sa alltid jeg skulle danse vrangheten av meg, sier hun og ser i fanget.

 Hjelpepleierne deler ut kopierte ark og de synger julesanger. En gammel kvinne i rullestol dupper av på andre siden av bordet. Vi skulle nesten hatt noen til å spille piano nå, sier den ene av pleierne. En hvithåret dame med perlekjede rett overfor dem, dulter sin beskjedne, lubne sønn forsiktig i siden.

-Spill litt da, Simon, du som kan.

Han rister på hodet, kikker i den hvite duken, pirker borti gaffelen med pekefingeren. Mumler noe.

-Jo, sier moren, spill litt for oss, Simon, hun dulter igjen.

-Du er så flink.

Mannen reiser seg. Er rød i kinnene. Virker utilpass og tung, setter seg på pianokrakken ved siden av vinduet. Det regner fortsatt ute. Hendene gjør myke bevegelser og fingrene får vakre toner til å trille ut av pianoet. En høytidsstemning legger seg over oppholdsrom B. Noen har saus og ribbebiter i munnviken, noen gråter. Farmoren reiser seg sakte, skyver hånden hans skjelvende bort når han forsøker å hjelpe henne. Kroppen er svakere, men hun hever hodet og løfter armene. Skjønnheten finnes der fortsatt. Med lukkede øyne og smil om munnen tar hun to uendelig sakte piruetter på gulvet. Håndleddene vrir seg i sirkelformede bevegelser over hodet hennes og den ene mokasinen tapper svakt i gulvet. Først to ganger med tåspissen, så en med hælen. Lydløst. Hun bukker dypt til pianisten og lar sønnesønnen hjelpe henne tilbake i stolen. Nikker takkende til den spede klappingen fra de andre beboerne.

Avdelingslederen setter seg på huk ved siden av henne, tar henne i hånden.

-Tusen takk, Elisabeth. Det var virkelig vakkert. En fin julegave til oss alle. Tusen takk. Nå feirer vi med litt riskrem til dessert.

Den gamle kvinnen ser på sykepleieren og sier med milde øyne:

-Vi må vente på Rolf, så kan vi spise. Han skal bare parkere bilen i garasjen, så kommer han. Vi må vente på Rolf.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00